Det er ferie i Calpe for meg – februar 2025. Så hvorfor velger jeg å ta masse bilder og skrive blogg hver dag, en aktivitet som tar noen timer hver dag? Er jeg redd for kjede meg, eller er jeg redd for at jeg må “menge meg”? Hva er det som driver meg?
Det er ikke så lett å gjøre om på å trives alene til å bli å trives sammen. Spesielt med de lydforholdene som råder nedenunder. Det er vanskelig å snakke sammen fordi det er så mye støy, men det føles som om jeg bare bruker det som en dårlig unnskyldning for å ikke gå ned. Jeg kunne gått ned, og gått ut og tatt noe drikke med meg. Kanskje jeg kan få barkeeperen til å lage en drink uten. Sånn bare for ikke å skille meg ut. Alle de som sitter der har noe drikke i glassene sine, og jeg vet ikke hvor mye jeg gidder å drikke av alkohol. Litt til maten er ok, men ikke så mye mer.
Jeg ser på spørsmålene jeg stilte i første paragraf, og vet at jeg ikke kjeder meg. Jeg trives alene, ikke bare fordi det er enkelt, men også fordi jeg da kan gjøre hva jeg vil uten å bry andre. Jeg vet jeg setter pris på å omgås andre, men det er ikke alt jeg gidder å være med på. Det gjør jo at jeg også går glipp av ting jeg godt kunne tenkt meg å være med på, som Linedance i ettermiddag – jeg glemte å sjekke. Men det kommer sikkert igjen neste uke, og da kan jeg stille hvis jeg husker det…
Og menge meg – der er jeg tilbake til at alle drikker noe som ser ut som alkohol, og alle kjenner noen. Jeg kjenner også noen, men jeg vet jo ikke om de er der nede – i og med at jeg ikke har sjekket det heller. Så da må jeg bare gå ned, da? Det kan jo hende at det er noen der som vil snakke med meg 😀 Vi mennesker er jo sosiale skapninger, og vi trives i flokk – de fleste. Jeg er ikke så god på flokk, det så jeg da vi gikk til gamlebyen. Jeg gikk foran og for det meste alene. Tok noen bilder og ventet på de andre.
Det er jo godt mulig å skjule seg bak et kamera. Selv om jeg vises, så vises jeg på en måte ikke. Selv om jeg er veldig synlig med det store kameraet, så blir jeg på en måte litt borte også. Det er ikke lett å forklare hva jeg mener, men jeg føler meg litt mer usynlig med et stort kamera, enn uten. Folk ser kameraet, men ikke meg, på en måte. Så blir vel spørsmålet hvorfor jeg ikke vil vises. Jeg vises jo, det er det ingen tvil om. Jeg veier ca 120 kilo, så jeg vises. Jeg tenker på Emma til Oluf da hun ble påkjørt. Han Oluf røske sjåføren ut av bilen og lurer på hvorfor han ikke kjørte rundt?!? Svaret var enkelt: Sjåføren var ikke sikker på om han hadde bensin nok. Så jeg føler meg som Emma, og vet at jeg vises, men skulle ønske at jeg ikke vistes like godt, og da er kameraet der for å ta oppmerksomheten bort fra meg.
Det å skrive blog og ta bilder er en positiv måte å ta bort fokus fra meg selv på, selv om jeg vet at jeg blir enda mer i fokus – hvis noen andre leser det jeg skriver. Men det vet jeg jo ikke, for ingen kommenterer. Regner med at Siv Carina leser i alle fall. <3
Så da er det ønsker om å være synlig og usynlig som driver meg til å ta bilder og skrive blogg om reisa mi. Ikke dum konklusjon det, da. Jeg er litt som hodet til den hodeløse høna øverst her: jeg skriker for å høres, samtidig som jeg gjemmer meg i skyene.
Join the conversation
Ingrid MB
Ingrid leser🤗
Og syns du ska gjør akkurat det du har lyst til, og det som føles rett for dæ! Kos dæ❤️
Siv Carina Molvik
*rekker opp hånda*
I’m here I’m here!
Nå skal jeg ikke begi meg ut på en lang psykologisk evaluering, men du vet hva jeg sier 🙂 Og vi er også god nok akkurat som vi er! Det er lov å være mindre sosial enn apekattene “nede”. Det er bare snakk om perspektiv, og om hvilke ord vi bruker.
Jeg trives alene. Jeg trives også sammen med andre, i situasjoner hvor jeg føler at jeg har noenlunde kontroll på det jeg trenger å ha kontroll på. Jeg kan også ta med meg ting å ha i hendene, ting å fikle med, eller ting som kan starte en samtale dersom det blir behov. Har vi hørt om stimming? 😀 Også er jeg voksen nok til å si (inni hodet mitt, jeg øver på å ikke være så frekk) “Vet du hva, jeg trives bedre alene enn sammen med deg” til de det gjelder. På turer med masse apekatter, kan det godt være at jeg trives i min zen hage (hotellrom) bedre enn med dem. Og innimellom kan jeg le med apekattene også.
Uansett, all this to say, vi er gode nok som vi er. Det vi velger at vi har lyst til å gjøre, er det som er rett for oss. Vi velger også bort når vi velger noe, men så lenge det er gjennomtenkt er det riktig.