Dette ble skrevet i to omganger. Den første delen for ca 8 måneder siden. Den ble da ikke publisert. Det siste ble lagt til i dag, og jeg fant ut at jeg ville publisere dette slik det ble:
Noen dager er tyngre enn andre. Når jeg leser om han som bruker fotballen til å holde sitt humør oppe, kjenner jeg meg igjen. Jeg har de siste to årene brukt Glimt og kampene deres til å holde mitt humør på et nivå jeg ønsker. Det har ikke alltid vært så enkelt.
I november for godt over ett år siden inviterte jeg til bursdagsselskap. Det var meget hyggelig med gode venner og god mat, og til og med min søster og hennes kone kunne komme. Jeg hadde varslet dem tidlig nok, altså flere måneder i forveien. Tantene kom og hadde med seg onklene, og vi hadde en meget hyggelig kveld.
Etter selskapelighetene satte jeg meg ned for “å tenk igjennom tingan en gang te” (Sitat “Mjelle” av Terje Nilsen). Jeg vet jo at folk ikke bare dukker opp hos hverandre lenger. Alle unntatt meg. Jeg gjør det. Ingen inviterer til selskap, bare jeg gjør det. Bursdag eller annet. Dermed bestemte jeg meg for å følge med. Hvem inviterer til hva. Når gjør de eventuelt det.
Nå har det gått 1 år og nesten 5 måneder (500 dager). De eneste invitasjonene jeg har fått, er å være med til Mor og Far når ting skjer der i huset. Mor og Far er ikke min mor og far, men jeg har i alle år fått låne dem. Og jeg stiller opp for dem, hvis de trenger hjelp. Nok om det, og tilbake til invitasjoner: Jeg har hatt ett besøk hjemme hos meg etter det siste selskapet da jeg feiret bursdag i november for over ett år siden. Jeg hadde en venninne innom en gang i fjor som det eneste besøket uten invitasjon fra meg. Jeg har ikke vært i noe annet selskap enn det sedvanlige på nyttårsaften hos annen venninne, og bursdager hos Mor og Far. Jeg har vært hos tantene etpar ganger, og så vidt vært inne hos min søster (ca 10 min) da jeg i slutten av januar i år dro innom med hjemmestrikka julegaver som de skulle hatt i fjor. I tilfelle jeg glemmer noen invitasjoner/besøk, så kan jeg legge på 50 %, og jeg kommer da opp i ca 15 på 500 dager.
Heldigvis er jeg en person som trives meget godt i eget selskap. Likevel har jeg tidvis følt meg alene, og ensom. Når jeg ikke lenger inviterer, blir det ingen selskaper rundt meg. Og jeg vet jo hva jeg må gjøre; invitere til selskap, men jeg har ikke lyst. Jeg hadde lyst til at andre skulle ta den jobben, og invitere meg.
Og bare for å ha sagt det: Nå er det for sent. Nå vil jeg ikke ha en invitasjon, for nå har jeg sagt fra om det. Nå trenger jeg ikke det lenger. Nå vil jeg kun bruke dagene på meg selv, og slik jeg vil, og slippe andre. Til deg som leser dette: du hadde muligheten fram til du leste dette, men ikke nå lenger. Svaret mitt er NEI, jeg kommer ikke.
Om jeg er nødt til å være vrang? Ja, faktisk. Siden ingen har funnet at de kunne stikke innom her uten invitasjon på over ett år, så blir jeg vrang. Og ingen andre enn invitasjon til Mor og Far og den ene venninna sin bursdag – ja, så blir jeg vrang.
Hvorfor komme med dette nå? Jeg følte meg ensom i kveld, og jeg ønsket at noen ringte eller stakk innom. Jeg kom på han jeg leste om som brukte fotballen til å holde seg flytende, og jeg husket at jeg gråt da jeg leste det. Jeg gråt fordi jeg kjente meg igjen, og jeg vet akkurat hvor vondt han har hatt det og har det.
Jeg mistet fotfestet da Stig døde. Jeg visste ikke det før det hadde gått over ett år. Jeg forsto ikke hva som skjedde med meg før det hadde gått lang tid etter at han døde. Jeg forsto ikke at jeg er og har vært dypt deprimert de siste vel to årene. Depresjonen arter seg slik at jeg trekker meg fra sosiale event og ønsker ikke å delta på ting jeg holdt på med før. Jeg har dratt på kamper fordi det kunne jeg gjøre alene. Jeg har sluppet å forholde meg til andre når jeg er alene. Jeg har ikke ønsket det slik, men jeg har ikke klart å forholde meg til andre på en fornuftig måte.
Vi har alle et standardsvar når folk spør hvordan vi har det: “Joda, det går bra.” Men gjør det nå det? Ikke alltid. Jeg har det ikke bra, og trekker meg ut av alt og vil bare være alene, men jeg ønsker det egentlig ikke. Det som blir vanskelig er at jeg vil og vil ikke være sammen med andre. Jeg ønsker og ønsker ikke at noen drar meg ut av dette. Jeg vil være med å spille i korps, men korpset har gitt meg den perfekte unnskyldning for ikke å være med, og jeg griper den lett. Og jeg blir vrang. Jeg vil, men jeg vil ikke. Og må man si fra om at man trenger hjelp, blir det for dumt om noen tilbyr hjelp. “Damned if I do, and damned if I don’t. “
Årets hjertesukk. Jeg trengte bare å skrive dette. Hvis du leser det, har jeg bestemt meg for at det fortjener å bli publisert. Hvis ikke, vil dette være kun for mine øyne.
November 2025: Jeg kom inn på bloggen min og fant dette som til nå ikke har vært publisert. Det står at det er ca 8 måneder siden jeg skrev dette. Det triste er at det fortsatt er like sant. Med ett par unntak, men det første unntaket kom ikke fra min familie, men fra en venn av min familie, en som mente at jeg kanskje burde få invitasjon til min svigerinnes 60-årsdagsfeiring i oktober- en feiring hun ikke visste om. Min søster visste om det, og overlot til sin venn å invitere meg. Og min mor betalte selskapet.
Det andre unntaket var nå nettopp. Min gode venninne fra barndommen – hun som fortsatt holder ut med meg – hun inviterte nettopp til bursdagsfeiring av meg. Tusen takk!
Jeg ringte min mor tidligere i høst, men hun kunne ikke snakke med meg fordi hun ikke hadde så mye stemme. Hun var nyoperert for kreft i magen, og hadde funnet ut at jeg ikke trengte å vite det. Hva kan man gjøre med det? Bør jeg ringe min mor og late som om dette ikke har skjedd; spørre hvordan det går, og legge ballen død, eller hva gjør man?
Jeg føler at jeg sitter igjen helt alene, bortsett fra min datter og de før omtalte Mor og Far og mine to venninner. Jeg vet ikke hva jeg har gjort eller ikke gjort for å fortjene dette, bortsett fra å ikke ringe min mor når hun vil snakke med meg. Men jeg vet jo ikke når dette er, siden hun ikke ringer meg heller. For meg føles det som om noe har gått i vranglås, og jeg gidder ikke å lete etter nøkkelen.
Jeg forstår at sorg ikke er likedan for alle. Noen sørger seg gjennom det hele i løpet av kort tid og er klar til å gå videre, finne ny kjæreste og leve livet. Jeg fikk ikke til å gå videre da jeg trodde at jeg var klar for nye utfordringer, fordi jeg sørger ennå.
Det har gått nesten tre år siden Stig døde. Jeg bærer han i hjertet hver dag, og det er slitsomt, for jeg klarer ikke å få ham ut derfra. Jeg har jo ingen å snakke om dette med, så jeg prøver å skrive det av meg. Til nå har det ikke hjulpet, og jeg holder på, men…
Så er jeg tilbake til at jeg trekker meg fra sosial omgang med folk fordi jeg ikke gidder. Jeg drikker ikke, og kjører heller bil til og fra, og dermed er jeg ikke særlig hyggelig å dra på byen sammen med for slike som drikker mer enn de spiser når de er på byen. Ingen inviterer meg hjem til seg, slik jeg inviterte dem til meg før (bortsett fra den før omtalte venninna). Ingen ringer meg – av mine aller nærmeste – de har nok med sitt. Ikke at jeg heller ringer f.ex. min søster. Hun svarer aldri, så det sluttet jeg med for lenge siden. Og det virker som om min mor heller ikke ønsker å snakke med meg, så da lar jeg være å ringe henne også.
Jeg dømmer meg selv til et liv uten familie, bortsett fra den familien jeg har valgt meg selv, og min datter med hennes familie. Jeg velger fotballkamper med fotballfamilien min foran mulige middager her med dem jeg spiste med for to år siden. Jeg velger korps foran bytur med min søster. Og jeg velger meg Mor og Far foran min egen mor.
Jeg vil takke deg som har lest helt hit. Du vet hvorfor jeg oppfører meg overfor min familie slik jeg gjør. Jeg håper du har en fin dag, og at du har det bra med din familie. Ta vare på det som er bra, og gi slipp på det som ikke er bra. Husk at det meste lett kan gå bra. Og det som gjør vondt, det går over – før eller siden – slik som mitt savn av Stig – før eller siden. Jeg vet jeg er god til å gi gode råd, og jeg vet at jeg ikke er så god til å følge dem selv.