Når æ føle mæ deppa eller nefførr, eller nerimella, eller ka du vil kall det, så isolere æ mæ fra verden rundt mæ. Æ tar ikke kontakt med venna; æ sitt hjemme og ser TV og/eller strikke, og spis usunn mat, og føle mæ sælfølgelig bare værre av alle de samme grunnan (sitt hjemme, ser TV, spis usunn mat). Det e slitsomt. Det e tøft, førr det bli en nedadgående spiral som det kan vær vanskelig å kom ut av.
Heldigvis har æ jobben min som drosjesjåfør. Der møte æ folk som har sine ting å slit med, eller ikke. Mange e bærre glad førr å bli kjørt fra der de e til dit de skal. Noen vil snakk, andre hør på skravlet mitt, og sakte men sikkert kommer også æ mæ opp igjen.
Æ kjøpe mæ en blomst, eller gjør nåkka anna i huset enn bare å sitt der, og plutselig ser æ overflata igjen. Det kan vær så enkelt som å rydd en av mine fire små kjøkkenbenka. Det e ikke mye benkplass på mitt kjøkken, så de må holdes ryddig. Men så må æ jo ha litt utstyr framme også, og plutselig har det blitt litt for mye.
Det kan vær å støvsug i gangen, for det e dradd inn så mye rart der, eller vask badet. Kun små ting, men for hver ting som bli gjort, bli mitt humør bedre, og deppinga forsvinn, eller i det minste avtar.
Æ gjør aldri alt dette på en dag, for når æ e deppa, e alt uoverkommelig. Badet støve ned, og vasken ser skitten ut. Dusjen treng en dusj sjøl, og ofte starte æ der: Æ vaske dusjen, doen, vasken og tørker over vaskemaskina og skapdøran. Så vaske æ over golvet, og dusje mæ sjøl. Plutselig e både badet og æ rein.
Eller kjøkkenet: æ starte på den ene benken som e 40 cm brei. Den e lett tilgjengelig og skal kun ha rullen med plast stående. Æ rydde unna, vaske den og sett rulleholderen med plast tilbake på plass. Og kjøkkenet ser mye bedre ut. Æ tømme og fylle oppvaskmaskin, og kjøkkenbenken og vasken kommer fram. Æ tar den andre lille benken som også e 40 cm. Der har æ mye; salt og pepperkverner, oljer, skjærefjøler, og et stativ æ sett kasserollan og steikepanna på. Men æ plukke bort alt, vaske benken, og sett alt tilbake. Og plutselig e æ ikke deppa lenger. Æ har arbeidslyst, og hive mæ rundt og tar resten av kjøkkenbenken, og støvsuge matta og rulle den bort. Så vaske æ golvet og e mye bedre sjøl også.
Når æ hold på sånn, så e det bare en liten ting om gangen. Æ får ikke lov av mæ sjøl å ta mer enn det æ starta på (dusjen, benken eller ganggolvet), førr da bli det uoverkommelig igjen. Og når æ tar en liten ting av gangen, så blir plutselig alt gjort læll. Og æ føle mæ bedre. Æ spis sunnar, og føle mæ bedre av den grunn også. Ting bli gjort, og æ føle mæ bedre av den grunn.
Æ si ikke dette for at du som les skal syntes at æ gjør ting så bra. Æ si det fordi æ vil at du kan tenk sånn du også. Hvis du bare love dæ sjøl at du skal ta den ene benken, så har du plutselig rydda alle benkan – når du først va i gang. Når yttergangen står for tur, så har du kanskje tatt gangen innom også. Eller rydda uttaførr døra også, hvis du har nåkka ståan der også, sånn som æ har. Akkurat no har æ forresten ikke nåkka ståan uttaførr døra mi: æ har fjerna gammel beis av platten uttaførr, og da måtte alt ryddes unna.
Æ si dette også fordi æ vil at mine venna skal vite at når æ ikke e der dokker trudde æ skulle vær, eller ikke tar kontakt som æ hadde lova, så e det fordi æ treng at dokker kommer til mæ. Noen ganga e æ ikke i stand til å kom til dæ. Noen ganga treng æ besøk av dæ.
De siste ca 9 månedan har vært tøffe tider. Å mist min kjære Stig, måtte flytt, kampen mot ungan hannes til tross for at de var med på å utarbeide testamentet, aleinaheta, sorgen som plutselig kommer som tåra som ikke vil stopp, og som går like fort over – nån ganga. Andre ganga gråt æ lenge, og ser ut derætter. Motløsheita æ kjenne på når det går opp for mæ at æ aldri skal få se kjæresten min igjen. Gleden over å ha hatt den tida med Stig som æ hadde. Hverdagan, turan, kjærestetingan, huset, glasshuset, alt vi gjor i lag, og alt vi va i lag. Gleden over å ha fått opplev akkurat det, og sorgen over at det e over for alltid.
Alle disse tingan, både de som e bra og de som e mindre bra, gjør at æ ikke har så mye krefta til overs akkurat no. Æ føl at æ sitt på bar bakke, og ikke klar å reis mæ opp. Men æ ælske jobben min, og finn krefta til å kom mæ gjennom jobbdagan. Som nevnt gir det krefta til å klar hverdagan akkurat no.
Oppfordringa går til dæ som les dette: Ta kontakt, kom innom; du treng ikke avtal. Står bilen min her, e æ mest sannsynlig hjemme. Æ kan kom til å ta til tåran, men det e ikke farlig; det e bærre vann, og det går over. Æ kan kom til å flir i lag med dæ, og det vil vi begge ha godt av. Du kan kom til å vær den som hjelpe mæ gjennom dagen bare fordi du kom.
Døra mi e alltid åpen, så lenge æ e hjemme. Selv om æ sov, så e det bærre å ring på, så står æ der i halvsvime i morgenkåpa og servere kaffe. Eller vann, eller te, eller kanskje – hvis æ har – brus. Og kjeks, æ har alltid en kjeks eller to. Æ ønska mæ tilbake til da vi faktisk bare stakk innom, uten å avtal, og det va helt OK. Æ syns det e helt OK! Stikk innom, da vel! Siden æ har brukt nån daga på å skriv dette, så e platten ferdig beisa så det går an å sitt ute også. I nye møbla æ kjøpte i vår, og som passe både på platten og i hagen. Det skal ikke stå på utstyret!
VELKOMMEN!